En tradisjon som er svært gammel i vår kultur, er den rituelle drikkingen som foregikk under årets høytider og ved andre viktige begivenheter. Til hverdags levde folk med et enkelt kosthold uten særlig variasjon. Vassgraut og surmelk var nok stort sett det som fantes på menyen, så man kan skjønne at folk satte stor pris på god drikke og god mat ved spesielle anledninger slik som Barsøl, festerøl, haustøl, jolaøl, gravøl.
Man arrangerte store drikkelag hvor hver familie skulle ha med seg en bestemt mengde øl, eller naboer kunne samarbeide med bryggingen (samburðaról). I gamle lover2 kan vi lese at det måtte brygges store mengder øl til jul, og alle eldre kilder kaller det ”å drikke jul”. Det var ikke bare å drikke slik man selv ønsket det, man drakk ølet etter bestemte ritualer. Ølet viet man til godt år og fred, (Norrønt: til árs ok friðar. Som betyr en kosmisk og samfunnsmessig harmoni, noe gudene råder over.) og før man sendte rundt drikken ble den tilegnet en gud, en avdød slektning eller andre viktige personer. Festene sluttet ikke før alt var drukket.
Man feiret naturvitenskaplige astronomiske hendelser
Et solhjul som viser årstider og himmelrettninger
I førkristen tid hadde vi fire årlige høytider som i prinsippet ble bestemt av astronomiske hendelser, det var vintersolverv, sommersolverv, vårjevndøgn og høstjevndøgn. Etter innføringen av kristendommen fortsatte man å møtes i slike drikkelag, og man begynte å kalle dem for gilder. Gilde kommer av det norrøne ordet Av gjalda, som betyr å betale, og yalda er det gamle persiske ordet for jul. Der praktiserte man fremdeles den rituelle drikkingen, men i stedet signet man drikken til Gud, Kristus, Maria og de forskjellige katolske helgener.
Gildene ble som en institusjon der ”gildebrødrene” skulle hjelpe hverandre hvis noen var i en vanskelig situasjon. Gildene ble forbudt etter reformasjonen, men folk fortsatte å arrangere såkalte bedelag. De som hørte til et bedelag hjalp hverandre med dugnadsarbeid og økonomisk støtte, spesielt ved arrangeringen av bryllup og når de nygifte skulle etablere seg.
Den rituelle drikkingen er en gammel indoeuropeisk tradisjon. På sanskrit kaltes den hellige drikken for medha, som vi kan oversette til ”offer”. Dette må være den samme honningbaserte drikke som vi kjenner som mjød. På 300-tallet fvt. beskrev Pytheas fra Massalia at befolkningen i landet Thule laget en drikk som bestod av korn og honning, og i Cæsars skildringer av gallerkrigen kan vi lese at germanske stammer hadde dekorerte uroksehorn som de brukte som drikkekar under sine store fester. Spesielle drikkeskåler har vi brukt her i Norden siden bronsealder. Et eksempel er Høstadfunnet fra Byneset utenfor Trondheim.
Drikkekar og staup
Størrelsen på gamle ølboller viser at det måtte være mange som møttes ved slike sammenkomster. Enkelte av disse kunne romme opptil 30-40 liter øl og man dekorerte dem som regel med skurd eller beslag. De store ølbollene satte man på bordet, og fra dem ble det øst i mindre kar som folk kunne drikke av. På norrønt kaltes det karet man satte på bordet til å øse av skapker. Av drikkebeger har vi flere typer som ble benyttet, drikkehornet er den mest rituelle og eldste typen av disse. Mange horn fra middelalderen er fremdeles i god stand, og dette viser at de har vært viktige gjenstander som har betydd mye for folk. Det er flere sagn tilknyttet drikkehorn, og mange sies å ha tilhørt de underjordiske. Mest benyttet av drikkebegrene er den vanlige ølskålen, et rundt stykke uthult tre som ofte er rikt dekorert. I nyere tid har det vært populært med rosemaling, og spesielt det å skrive visdomsord på dem. Eksempel fra ølbolle i Rauland datert 1779:
”Ud af min gule krop, en bonde før har drukket,
og med en enskiels kop, sin tonges bran(d) udslukket.
Et veldig rus han fik, saa knapt han kunde stå,
men som det gick med ham, saa kand det flere gaa.”
DRIK DET ER DIG WEL UNT ANO 1791.
Enkelte steder har man lokale tradisjoner med drikkekar, som ser annerledes ut enn den vanlige drikkeskålen. På vestlandet var det for eksempel vanlig å tappe ølet i en kjenge, denne kan lett kjennes igjen med sine to krumme håndtak som ofte er formet som dyrehoder. En kjenge kan romme flere liter, og de eldste typene var av mindre størrelse og utstyrt med dragehoder. De gamle kjengene er også enklere å drikke av i motsetning til de nyere og store typene.
Et annet drikkekar som er utstyrt med håndtak formet som hestehoder er staupet. Denne er sammensatt av staver, og brukt på samme måte som ølskålen som man sendte rundt bordet. ”Alle drakk av samme staup” sies det. En type drikkekar som spesielt var laget for å bære ølet og til å skjenke med var trøysen. Den har et flatt håndtak og en kort utskåret tut som kan minne om de mange tutehankkar av leire, som er funnet i flere kvinnegraver fra eldre jernalder.
De minste ølskålene kalles for einskildskopper, og slike har vært brukt i rituell sammenheng i ”senere” tid. De har mest sannsynlig overtatt de gamle drikkehornenes bruksområde, og navnet kommer enten av å skille/utrede (forklare skålen). Eller av at hver og en, enkeltvis (einskils) drakk opp alt sammen før det ble fylt opp til nestemann. Til å fylle einskildskoppen kunne man for eksempel benytte en ølgås.
En ølgås er et kreativt og rikt utsmykket drikkekar som kan minne litt om kjengen, vakkert utskåret som en hane, høne, and eller en annen fugl som fløt rundt i den store ølbollen. Det er også bevart mange ølkanner her i Norge, men de er nok av nyere dato og kan ha tyske kanner fra 1500-tallet som forbilde. De er som regel sammensatt av staver og har et vippelokk, og de som er beregnet til å skjenke med har en lang tut.
Selv om vi hører mye om mjøden i kvad og eddadikt, var nok ølet den mest vanlige drikken under høytidene. Man tror at mjøden var en drikk som var forbeholdt høytstående personer som skaffet honning fra Danmark og England; på denne måten kunne mjøden representere velstand og makt i samfunnet. I motsetning til mjøden så kunne ikke ølet lagres over lengre tid, og derfor brygget man det spesielt til høytidene.
Ølbryggingen var en hellig handling som folk hadde stor respekt for, alle stadier fra såingen av kornet til selve tappingen var viktige tradisjoner som de utførte med ærefrykt. Kornet som skulle brukes til brygging skulle såes på det beste stedet, og samtidig ofret man noe av det forrige ølet man hadde brygget for å gi det sin kraft. I bryggerhuset skulle man vise respekt for bryggingen, helst skulle man ha på seg søndagsklærne.
I myten om Suttungs mjød får vi vite at gudene spyttet i et kar som et tegn på fred mellom æsene og vanene, og det å spytte i ølkaret har før i tiden vært en vanlig måte å tilsette en drikk de enzymer for å starte den viktige gjæringsprosessen. Vi må anta at det var flere ritualer som var tilknyttet bryggingen, men at de fleste av disse vil forbli ukjente. Noe av det som har overlevd er for eksempel det å ofre litt vørter i ilden, eller det å skvette litt i hjørner eller andre steder for å gi det til vettene. I etterkristen tid var det ikke uvanlig at de kristne beskytte ølet mot trolldom og spesielt oskoreia (julereia) ved å tegne kors på ølkaret, legge stål oppi det eller henge stålet rett over ølkaret.
Sjenkemøyer og valkyrjer
Den mest kjente tradisjonen er at ølet må brygges på voksende måne og ved flo sjø.
Utenom høytidene var det ikke vanlig å drikke øl, men det var alltids lurt å ha litt på kaggen i tilfelle man fikk besøk. Det å møte gjestene utenfor og å skjenke dem når de kom, var en rituell skikk som kvinner skulle utføre. I Valhall var det skjenkemøyer eller valkyrjer som serverte einherjene, slike kan vi se avbildet på de gotlandske billedsteiner fra jernalderen og på enkelte gullgubber og amuletter. Av alle drikkehorn som er funnet i gravhauger er det påfallende mange som stammer fra rikt utstyrte kvinnegraver.
Libasjonsoffer
Ved spesielle anledninger har folk satt ut mat og drikkeoffer på gravhauger og ved tuntrær, også andre steder som låven eller ulike steder inne i huset har vært benyttet. Ølet ble uthelt eller satt frem i en skål, og fra Valdres er det bevart et vers som ble fremsagt ved en slik offerhandling:
”Aa væl vøro de.
Aa væl va du, Aagot Syndrol.
Aa væl va du, store Hølge.
Heil aa sit i fre.”
På fagspråket kalles rituelle uthellinger for libasjonsoffer, og dette må ha vært en viktig handling langt tilbake i indoeuropeisk tid. Man mener at det er etymologisk sannsynlig at ord som betyr ”utgytt” og ”uthelt” kan settes i sammenheng med ordene som ble valgt til å betegne de germanske guddomsmaktene.
Under høytidene ble den hellige drikken tilegnet og rituelt gitt til en høyere makt. En person i drikkelaget holdt en tale, et ”føremæle” for denne. Og deretter sendte han rundt det innviede beger, slik at de deltagende ble en del av de guddommeliges samfunn. Man drakk gudenes velsignelse i seg, og man drakk av kjærlighet til dem. På samme måte drakk man med sine avdøde forfedre og æret dem, og til gjengjeld gav de døde dem sin heil og kraft.
Det innviede beger kalte man enten full eller minne. Man har prøvd å forklare disse betegnelsene med at full var det man drakk for gudene, mens minne var for de avdøde forfedrene. Den mest sannsynlige forklaringen er at full er den eldste betegnelsen, og at minne overtok etter hvert ved innføringen av kristendommen. Betydningen av ordet ”full” er ukjent, men vi kan tenke oss at et innviet beger var full av den guddommelige kraft (árs ok friðar).
Julen en ølkavalkade fra A til Å
I jula kom folk sammen på liknende måter som det vi gjør i dag, de spiste innviet kjøtt fra offerdyrene og de drakk det innviede juleølet. Hvis du ser på en gammel primstav så er tegnet for 1. juledag ofte et drikkehorn, og et omvendt drikkehorn den 13. januar som et tegn på at ølet skulle være drukket opp. Man dekket også bordet med mat og øl for ”jolesveinane”, og på julaften skulle man sette igjen mat og drikke til dem.
Ølet som ble satt igjen kaltes for ”drøvøl” (draugøl), og hvis noen sølte noe på gulvet skulle det bli liggende. Dagen etter samlet man disse restene og gav det til dyrene på gården. Kjelleren skulle også stå ulåst slik at julesveinene kunne forsyne seg. Noen steder hadde man tradisjoner der man dekket på til en eller flere usynlige personer, for eksempel haugebonden, slik at de kunne spise og drikke sammen med ham. Det var en fast skikk at det ble drukket til minne om forfedre og fremstående personer, og på denne måten kunne de bli husket gjennom flere generasjoner. Den som utbringer en skål skulle alltid reise seg i forsamlingen, og som nevnt tidligere skulle det holdes en tale for den man drakk til. Et eksempel som bør nevnes er minneformelen for Olavsbegeret man drakk i katolsk tid:
”Det ærefulle minne til kong Olav den hellige er oppskjenkt her og båret inn. Det skal vi drikke med glede og gammen og den gode konges yndest. Befatt eder ikke med slagsmål eller slett og ussel dårskap, ap verken etter hissige utfordringer eller skråling, fordi denne høyverdige herre, kong Olav, er hersker over landene.”
Man kan tenke seg at føremælet til guder og forfedre kunne utføres på tilsvarende måter, etterfulgt av en hilseformel som for eksempel kunne lyde: ”Jeg drikker deg til Torgrim Torsteinson”. Og når man så sendte rundt det innviede beger, skulle hver og en løfte det i været og fremsi sin hyllest til den man drakk for. Dette kunne være så enkelt som: ”Heil deg Torgrim!”, eller tilsvarende. I Håkon den godes saga står det om midtvintersblotet på Mære, at drikken skulle bæres rundt ilden og at den første skålen skulle vies til Odin. Den drakk de til seier og makt for kongen, og deretter drakk de Njord og Frøys skål til godt år og fred.
Å drikke for tre viktige guder har fortsatt som en kontinuitet fra hedenske til de kristne ritualer, at de blir representert som en treenighet er en indoeuropeisk tradisjon. Et gammelt drikkehorn som er bevart fra middelalderen har et beslag med inskripsjon av de tre hellige konger, og fram til midten av 1700-tallet var det vanlig å drikke ”Marias skål” klokken tolv på julenatten. Ved avslutningen av julehøytiden skulle man bruke noe av det siste ølet for å drikke Eldbjørgs skål, dette var for å beskytte seg mot ilden. Eldbjørgdagen har sannsynligvis hatt samme funksjon som romernes ildbergingsfest som het volkania, den ble på liknende måter feiret med ofringer til ilden.
Ølet hadde også fast plass ved bryllup og begravelse
Under bryllup hørte det med en rituell drikking etter de var ferdig med bryllupsmiddagen. Da hentet man fram de små einskildskoppene, og man holdt taler, sang viser, framførte kvad eller stev for de nygifte etter hvert som man sendte rundt ”skjelsingene”. Eksempel:
”Mange bonn,
å mykje konn.
Store stuta
med lange honn.”
Når alle hadde kommet med gode ønsker og alt ølet i den store skålen var drukket, kunne gjestene benytte den tomme ølskålen til å overrekke bryllupsgavene. Under gravøl har man også benyttet seg av einskildskoppene, der hver og en fikk sin del av avskjedsølet fra den avdøde. Den skålen som gravølet var fylt i kunne være plassert på kistelokket når man fulgte kisten til graven, da kaltes den for ”velfarskålen”. Noen steder har man også sendt rundt selve skålen, etter at eldstemann i forsamlingen har talt på vegne av den avdøde eller holdt en lovtale over ham. Man drakk etter en spesiell rekkefølge hvor de nærmeste slektninger kom først. Restene av ølet ble uthelt i graven, og skålen ble lagt ned sammen med den døde. Hvis en person døde uten at det var brygget gravøl, kunne man ikke holde begravelse før ølet var ferdig.
Arvøl
Arvøl er en betegnelse som særlig ble brukt om odelsbondens begravelse, da skulle eldste sønn overta gården og det var en rituell overtakelse av høysetet. Den eldste tradisjonen var at arvølet skulle drikkes etter en 30 dager lang sørgeperiode, men senere gjorde man det på samme dag som gravølet. Sjaund er et annet navn som ble brukt om begravelsen, dette kommer av at det var gått sju dager etter dødsfallet.
I Valdres hadde de en meget spesiell ofring på åkeren om våren. Der gravde de et hull i jorden hvor man la ned et hønseegg, og blandet sammen de kornsortene som skulle såes det året. Så satte man en einerbusk over hullet, før de satte seg på knærne og leste fram bønner for seg selv med armene utstrakt i været. Etterpå tok de fram mat og en skål med øl som de sendte rundt, samtidig uttalte de sine bønner og løftet både maten og drikken i været.
Å drikke bragdefull
Utenom høytidene har man også beseglet sine avtaler med rituell drikking, festermål er kanskje det mest kjente eksemplet. Dersom man hadde forbrutt seg mot noen eller mislykkes i noe, skulle man drikke et vítishorn for fred og forsoning. Víti er norrønt for straff eller refs, for eksempel Helvíti. Å drikke bragefull er også en rituell handling man kunne gjøre. Da lovte man å utføre en bragd, og under midtvintersblot vet vi at man brukte å holde den ene hånden på offergrisen i det man skulle drikke. Navnet bragefull har også sammenheng med skaldeguden Brage som knyttes til heltediktningen, og i mytologien er det han som tar imot de djerveste krigerne i Valhall. Noe som kan minne litt om denne type lovnader, er de spesielle nyttårsløftene som mange bruker i dag.
De er nok ikke så alvorlige som brageløftene engang var, men kan dreie seg om mer hverdagslige ting slik som å slutte å røyke eller begynne å trene.
Vi skjærer hue av en prest og drikker øl av det på fest
Det er noen drikketradisjoner som mange har hørt om, men som aldeles ikke stemmer med det som ble gjort i virkeligheten. For eksempel det å klinke sammen glassene når man skåler. Dette tror noen kommer fra vikingene, og at de gjorde dette for å vise sin tillit til hverandre. Man skulle klinke hornene så hardt sammen at det skvatt øl fra det ene hornet til det andre, og på den måten var de sikre på at ølet ikke var forgiftet.
En annen teori som er veldig populær er den makabre forklaringen av ordet skål. Mange tror faktisk at det kommer av at vikingene brukte hodeskallene til sine beseirede fiender til å drikke med, og at de drakk seg fulle på øl og mjød nesten hele tiden. Virkeligheten er heldigvis ikke så dramatisk, selv om kanskje noen hadde ønsket det. Ordet skål ble først tatt i bruk i senmiddelalderen, og er rett og slett et enkelt navn for det innviede beger. I dag har skålingen mistet mye av sitt religiøse preg, men fortsatt praktiseres skålingen uten at folk tenker så mye på hva som ligger bak. Man kan skåle for vertskapet, for den gode maten eller for andre ting vi vil gjøre ære på, men i de fleste tilfeller sier man bare ”skål”.
Les også Drikkehornet – det sterkeste julesymbolet
Artikkelen er opprinnelig publisert på KulturOrgan og er skrevet av Marius Rindal
HYGGIANDI 